Metoden

Hvordan du ser

Det styrende spørsmålet er ikke «liker jeg dette?», men: Hva har andre funnet i bildet, og hva kan hjelpe meg å se det? Alt under er måter å gi et bilde nok tid og nok sammenheng til at svaret kan dukke opp.

De tre klokkene

Hver gang du ser på et bilde etter planen, skjer det i tre faser. Tidene er minimum, ikke mål. Bildene du er glad i, får allerede femten minutter, så poenget er å gi samme høflighet til bilder som ennå ikke drar i deg.

• Tretti sekunder i stillhet, før du leser skiltet. Stå der maleren ventet at du skulle stå, omtrent en lerretsdiagonal unna, og ta inn helheten. Legg merke til det første øyet gikk til, og det første ordet som meldte seg. Ikke les skiltet ennå; det rammer inn bildet for deg, og det første blikket får du aldri tilbake.
• Tre minutter med inventar. Si til deg selv med ord hva som faktisk er der. Project Zeros rutine «Looking: Ten Times Two» gjør det mekanisk: list ti ting du ser, se igjen og list ti til. Den andre tieren er der bildet begynner å åpne seg. I et myldrende Bosch-aktig bilde kommer det av seg selv. Hos Kandinsky er det hele øvelsen, for inventaret består av farger, kanter, vekter og retninger og ikke av gjenstander, og å navngi dem er den eneste måten å legge merke til dem på.
• Ti minutter med spørsmål. Velg to eller tre fra spørsmålsbanken under, og skriv én linje for hvert. Linjene er poenget: et års linjer er programmet.

Hva forskningen tilfører

• Les skiltet etter de tretti sekundene og før de ti minuttene. Kunnskap om bildet gjør målbart at folk setter mer pris på det. Prisen er det første blikket, og derfor kommer skiltet som nummer to. Men det kommer.
• Foretrekk sammenheng som får deg til å arbeide. Titler som utdyper, og oppgaver som skal løses, får folk til å sette mer pris på et bilde, mens rent beskrivende tekster trekker ned, til under nivået uten tekst i det hele tatt. Et bildepar er en oppgave; en bildetekst er en etikett.
• De moderne rommene trenger mer lesing, ikke mindre. Sammenheng virker mindre på abstrakt kunst, og en omvisning er det best dokumenterte enkelttiltaket for samtidskunst. «Rom for rom», «Kunsten er nå» og festivalomvisningene er metode, ikke pynt.
• «Det kunne jeg ha malt» er et navngitt stadium, ikke en dom. Begge utviklingsmodellene (Parsons, Housen) plasserer forkjærligheten for realisme og detaljer i midten. De senere stadiene legger til grunner i stedet for å forlate smaken. Regn med gradvis endring, besøk for besøk, ikke en omvendelse.
• På norsk har de tre klokkene navn: Mørstads beskrivelse, karakteristikk og tolkning.

Spørsmålsbanken

Bytt mellom dem. Still aldri alle til ett og samme bilde.

• Håndverket. Hvor kommer lyset fra, og følger det reglene? (Caravaggios gjør det aldri: det er teaterlys.)
• Håndverket. Finn de tre største formene. Dekk hver av dem med en hånd i tankene: hva faller sammen?
• Håndverket. Hvor brukte maleren flest timer, og hvor færrest? Er forskjellen villet?
• Håndverket. Hva er malt tynt, og hva tykt? Gå nær, og så tilbake: på hvilken avstand blir et penselstrøk til en ting?
• Håndverket. Finnes det et parti du ikke kunne ha malt i noen alder? Beskriv hva det gjør.
• Tidens øye (Michael Baxandalls begrep for ferdighetene og vanene de første betrakterne hadde med seg). Hvem betalte for bildet, og hva ville de at det skulle gjøre: være noe å be foran, imponere en gjest, bevare et ansikt, selge et landskap fra et land som holdt på å finne opp seg selv?
• Tidens øye. Hva ville de første betrakterne kjent igjen med en gang, som du må slå opp? (Et helgenattributt, et fjordnavn, en moteriktig erme, en Düsseldorf-lærers palett.)
• Tidens øye. Hva hadde de ikke? Ingen fotografier av disse fjellene, ingen billig farge, ikke elektrisk lys.
• Tidens øye. Hva krangler bildet med? Nesten hvert bilde i museet svarer på et tidligere.
• Kjeden av betraktere. Hvor har dette lerretet vært i 150 år, og hvem sto her før deg? (Objektsidene har utstillingshistorikken, og innkjøpslinjen sier hvem som ga bildet og når.)
• Kjeden av betraktere. Hva trengte Norge at bildet skulle være i 1848, i 1905, i 1945? Har det sluttet å være det?
• Ærlighet. Hvor forlater oppmerksomheten bildet, og hva er det den nekter å se på?
• Ærlighet. Hva ville en som elsker dette bildet, si at du overser? Skriv setningen slik den personen ville sagt den, ikke din egen.

Par slår enkeltbilder

Kumu i Tallinn virket på deg fordi samme motiv hang side om side i russiske, tyske og estiske hender. Nasjonalmuseet gjør det samme, mindre uttrykkelig: Dahl ved siden av Friedrich (rom 043), to fjordbilder med flere tiårs mellomrom, Krohgs og Munchs syke barn, Backers og Kiellands lys. Mange besøk er derfor bygget rundt ett par. Spørsmålet til et par er alltid det samme: Hva bestemte den andre maleren seg for, som den første ikke gjorde?

Reglene for de moderne rommene

Bilder etter 1900 sier deg ingenting ved første øyekast, og et øyekast er akkurat det de får. Tre endringer, bare for de moderne rommene:

• Gi bildet de samme tretten og et halvt minuttene. Det meste av følelsen «det kunne jeg ha malt» kommer av for kort tid foran bildet. Du har aldri stått ti minutter foran en Kandinsky. Gjør det én gang, med inventarrutinen, før du bestemmer deg for noe.
• Still det historiske spørsmålet først og det estetiske sist. Veien din inn i ethvert verk går gjennom menneskene. For Picassos Gitaren (rom 068) er spørsmålet «hva betydde en gitar av flate plan i Paris i 1912, for en mann som nettopp hadde sett fotografiet overta likheten?» både mulig å svare på og interessant. «Er det vakkert?» kan vente et år.
• Les ett forsvar før besøket, skrevet av en som elsker verket. Ikke en innføring, men et forsvar: Robert Hughes om kubismen, Kirk Varnedoe om abstraksjonen, Munchmuseets egne kuratorer om Munch. Gå så og kontroller påstandene mot verket. Du har lov til å konkludere med at de tar feil, men først etter at du har sjekket.

To tillatte avslutninger

To setninger kan avslutte et besøk hos et moderne bilde: «Jeg ser nå hva de ser, og jeg deler det ikke» og «Jeg ser ingenting ennå, prøv igjen om seks måneder». Begge noteres med dato. Bare «et øyekast var nok» er ikke tillatt.

Etter besøket: å hente bildet fram igjen

Ingenting noteres i galleriet bortsett fra bildets ID (et foto av skiltet er nok). Notatene skrives fra hukommelsen etterpå, og det er med vilje. Å hente et bilde fram fra minnet styrker det mer enn å lese notater om igjen, og for bilder du gjentar, gir ny gjenkalling som regel mer tilbake, ikke mindre.

• På toget, samme dag. For hvert bilde som fikk full tid: lukk øynene og beskriv det i to–tre minutter, som til en som aldri har sett det. Hvor kom lyset fra, hva var i hjørnene, hva gjorde hendene, hvilken farge er du mest usikker på? Snakk det inn som talenotat, eller skriv det.
• Sammenlign så. Åpne bildet. Legg merke til gapet: hva du plasserte feil, hva du fant på, hva du slett ikke hadde sett. Gapet er notatet, og det er også det du ser først neste gang.
• Skriv én linje per bilde, og en side hvis du har mer å si.
• Én oppfølging per besøk, valgt fra besøksplanen: et kapittel, en episode, en dokumentar. Den skal lukke et spørsmål bildet reiste.
• Kom tilbake. Se igjen på bilder du så for mer enn tre måneder siden. Et repertoar av bilder du vender tilbake til, er det som endrer smak, ikke en belønning for at smaken har endret seg.